1. Anvendelsesområdet, jfr § 1 og 2
Lovens regler kommer til anvendelse på alle avtaler eller oppdrag om tjenester (bygging, graving, reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygging m.m.) som inngås mellom næringsdrivende i deres næringsvirksomhet og forbrukere. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig (mer en 50 %) handler som ledd i næringsvirksomhet.
Håndverkertjenesteloven
§§ 1, 2 og 4
Det er ikke av betydning om tjenesten uføres på fast eiendom eller på ting. Men dersom forbrukeren kjøper en ting og verdien av tingen overstiger verdien av det arbeid håndverkeren skal utføre på tingen, eksempelvis monteringen av den, er det forbrukerkjøpsloven som kommer til anvendelse. Det samme gjelder når håndverkeren tilvirker tingen på sitt verksted for deretter å overlevere den til forbrukeren. Skal en slik tilvirket ting monteres antas det at forbrukerkjøpsloven kommer til anvendelse når verdien av den ferdig tilvirkede tingen overstiger verdien av det arbeid håndverkeren har med å montere tingen.
Dersom tjenesten skjer som ledd i oppføring eller totalombygging av bolig eller fritidseiendom kommer i stedet bustadoppføringslova til anvendelse.
Dersom flere forbrukere i et sameie, eierseksjonssameie eller borettslag, inngår avtale med en håndverker om utføring av et bygg eller anleggsarbeid, vil loven bare komme til anvendelse når forbrukerne gjøres til parter i avtalen. Dersom det er sameiet eller borettslaget som er part i avtalen, kommer ikke loven til anvendelse.
2 Risiko for sending av meldinger, jfr. § 4
Det hender ofte at parter diskuterer/krangler om hvorvidt den ene part har sendt varsel/reklamasjon innen lovens frister. Med vedtakelse av lovens § 4 er det blitt færre slike diskusjoner.
Etter hvtjl § 4 kan ikke en part hevde at varsel/reklamasjon ikke er sendt dersom den andre part hevder å ha sendt varselet/reklamasjonen på en forsvarlig måte og det ikke fremkommer noe som tyder på at dette er løgn. Det forhold at varselet/reklamasjonen blir forsinket eller ikke kommer frem overhodet er ikke i seg selv et forhold som beviser at den andre part farer med løgn.
Bestemmelsen synes å legge til grunn at alle som hevder at en melding er sendt snakker sant. Det er imidlertid ikke alltid tilfelle og da blir konsekvensen av bestemmelsen uheldig. For å forsøke å unngå slik uheldige konsekvenser av bestemmelsen, bør det etableres gode meldingsrutiner som i seg selv kan sannsynliggjøre det korrekte hendelsesforløp.
Meldingsrutinene bør i seg selv sikre bevis for at meldingen er sendt, enten i form av kvittering på mottak av meldingen eller eller e-post. Vi har laget et standard varslingsskjema som kan lastes ned og brukes. . Dersom slike meldingsrutiner brukes konsekvent og en part hevder å ha sendt en enkelt melding på en annen måte uten å kunne bevise det, vil resultatet kunne bli at meldingen anses for ikke å være sendt.
